Ibelin. Og mammahjerte.

Vi gjør så godt vi kan. Et mantra som mange foreldre sier. For meg er dette litt slitt - mer som å feie noe under teppet - som det heter i et veldig gammelt ordtak. Jeg bør - eller må - gå dypere i meg selv - i min rolle som mamma, kjæreste og søster. Min, for tiden, viktigste mann, er min indiske akupunktør - som har healet min rygg, åpnet mitt sinn, gitt kroppen min mikrosmerte og fått tårene til å komme. Etterpå er alt så godt. Pusten helt ned i magen - og perspektivet vidt og åpent. Go out open, be without boarder - hvisker han til meg.

Og med refleksjonene kommer det til meg de gangene jeg ikke mestret å være meg; som mamma. Og en oppvåkning kom til meg når jeg så den vonde og vakre filmen “Ibelin”. Faren sa at han ikke visste hva gamingen til Mats egentlig dreide seg om. Som meg, tenkte jeg og gråt enda mer under filmen. Jeg trodde at livet der inne, bak gamingens tastetrykk - var hva ? Jeg satte meg ikke inn i det universet, spurte ikke sønnen min om det livet der inne. Løp ut og spill fotball med venner sa jeg - som den tradisjonelle og klassiske mammaen jeg den gangen var. Mamma, jeg har venner der inne. Det jeg gjorde som motangrep var å trekke ut kontakten til den verden hjemme. Men han tuslet bare bort på internett-cafeen. Og møtte sine venner Og jeg forstod det ikke da heller. Hvor han ville være.

Nå studerer jeg KI - i relasjon til etikk og menneskesyn. Og jeg forstår - mer.

Og jeg ser hvor snever og trangsynt jeg var som mamma den gangen. Så fordømmende før jeg forstod hva jeg fordømte. Ibelin åpnet meg opp. Gav meg skam - men likevel et klarsyn.

Jeg ringte min sønn en søndag for å fortelle ham alt sammen. Om hva jeg trodde var det riktige livet, om Ibelin - og aller mest om min svakhet (og dumhet) at jeg ikke satte meg inn i hvilke univers det var - som Ibelin og mange andre elsker. Jeg forstod ikke hva de elsket. Det er ikke min verden som er den eneste ene. Vi er nettverksmennesker alle sammen, kanskje en form for hybrid - for offline og online verdenen smelter mer og mer sammen. Ibelin-filmen viser dette så vakkert.

Og jeg la meg flat for min vakre sønn. Det er greit det mamma sa ham. Det var jo så nytt den gangen. Vel. Jeg kunne ha tatt på meg hans sko og vandret inn i Ibelins og min sønns verden - og fått stjernedryss og en magisk opplevelse jeg også.

Gå dypere. Fly høyere, Lev grenseløst. I går. I dag. Og i morgen.

Vårt syn på vennskap var veldig tradisjonell. De som bare var der digitalt, tenkte vi ikke på som venner.
— Rpbert Steen, pappaen til Ibelin.

Foto; Werner Anderson

Det viktige med å snuble - er å reise seg - og vandre videre med ny innsikt.